Helene på eventyr

Hjemme igjen!

2010-04-26T12:16:00.002+04:00

Det var det. Tilbake i ferdelandet, gode gamle Norge. Familie og venner. Alle er på skole og jobb da, untatt meg, jeg har allverdens med tid. Og så kommer de blide og fornøyde hjem senere i dag. Kjempedigg :)
Jeg kan sitte å gå gjennom bilder og filmer og dagboknotater (det er gøy altså, tenkte så mye rart i starten av oppholdet på Madagaskar! Skal du jobbe i utlandet, så skriv dagbok- bare gjør det) på dagtid. Vinterferien jeg aldri fikk, er nå. Vinter? Eller vår? Vårferie- selv om det er KALDT!

I går tenkte jeg jeg skulle gå til Filadelfia på gudstjeneste. Kvart-på-12-bussen. I kjent stil er jeg klar til å gå til bussen fem minutter før den kommer, og så kommer jeg på at jeg har glemt noe. Jenteproblemet: "Jeg har ikke noe å ha på meg!" Det var sant. Slitte kippkjappere brukt i fjøset, og ingen varm jakke. Jeg fant skoa fra i høst i et skap, og søstra mi hadde ei jakke som passa i det samme skapet. Yes! Fortsatt 3 min å gå på. Til bussen. Bussen! Buss koster penger!
Jeg hadde et busskort en gang, har hatt norske penger også. Men hvor finner du sånt ? Og så nøkkel da, de som var hjemme på det tidspunktet lå i sin dypeste søvn... Jeg må låse. En stund siden jeg har vært hjemme gitt... Tilbake i gamle vaner- jeg løp så fort jeg kunne nedover gata. Kondisen holdt fortsatt til bussholderplassen. Jeg rakk bussen så vidt. Alt var som det skulle være. Ja nå er jeg hjemme igjen. :)

Hvor er de?!

Bare litt igjen nå!

2010-04-10T12:01:00.011+04:00

For å få et lite overblikk, kan jeg starte med å vise Fanatenana (lillefarmen), der vi (Miriam og jeg) har jobbet mest på Tombontsoa:

"Kjøkkenhagen"

Fjøset

Vannpumpa

Makan til rein kuhale skal du leite lenge etter!

Håndmelking...

Har et vagt minne om å ha brukt støvler med vernetå i fjøs før... Den gang da...

Kyra får vann fra bøtte...

...og nyslått gras. Sigd er ikke like fancy som ljå, men det funker jo... tar bare litt tid...

Nå kan vi rutinene på Fanatenana . Det går i det samme dag ut og dag inn. Vi har jobbet her en stund nå, og kjenner ”gamet”. Da vi innså det, fant vi ut at det var på tide med avveksling. Så vi joinet Petter og Olve med å fikse ting, og har hatt en knall uke! Vi har malt, smidd og sveisa. Gøy med verkstedjobbing ass! Nå skal det sies at vi ikke er eksperter på metallarbeid, men det kommer seg.

Smiing

Sveising

Dreamteamet :)

Resultatet! Gamle kunster fra Tomb kommer til rette :)

Må jo fortsatt være litt på Fanatenana- det er så trivelig der. Men nå med malekost og brukt motorolje.

Etter vi kom til april har nedtellinga til hjemreisen også begynt. Datoen kommer så alt for fort (tiden flyr her!), og samtidig blir det jo deilig også, å komme hjem. Begynner å bli en stund siden sist. Her er vinteren på vei, og det er godt å bruke ullgenser (morgen og kveld). Det er også noe jeg forbinder med Norge. En god og varm ullgenser, det er ikke noe plagg som er bedre. Så de to landene smelter litt sammen. Er kjent med begge stedene, og de begynner å inneholde litt av det samme også. Rart å tenke på at det er så langt i mellom.
Ellers da, sånn i den siste tida, så tenker jeg mye på hva jeg liker så godt her, hva jeg gleder meg til i Norge, og hva jeg kommer til å savne. Av det siste, så må det være:

-å henge med Miriam (teamkompisen min), Olve og Petter (to av Norges herligste gutter, og som jeg har vært så heldig å ”bo i lag med” (så å si) i 5 år nå) og Maren (ettåringen her)
-jobbe i lag med elevene på Tombontsoa
-spille volleyball stort sett hver dag
-den bekymringsløse hverdagen
-friheten til å gjøre hva man vil (trodde ikke jeg var skolelei, men fytti, det har vært godt med litt avbrekk, et halvt år med ”praksisdager” –bare kos!)

Den siste arbeidsuka skal nytes i fulle drag!

Flere glimt fra livet her:

Konserter i helgene -gospel, reggae, gassisk...

Noen tar seg kaffepauser/røykepauser... Vi, derimot, tar bananpauser ( kortere, energirike og smaker sykt godt) :)

En av praksisgruppene vi har jobba i lag med.

Etter arbeid er det som regel volleyball. Miriam har laget nettet, by the way!

Kveldmat hos oss, ofte med de to kompisene våre, Lala og Damy. Rundt detta bordet har vi hatt mye moro!!!

Vazaha på gulvet

2010-04-03T14:57:00.001+04:00

(Tilbake til Tombontsoa og lillefarmen)

Onsdags morgen. 07.05. Det er fem minutter for seint det… Oops… Miriam og jeg følger gassisk tid mer enn gasserne selv, og det er kanskje ikke heeelt bra det. Men vi er litt uforbederlige på det punktet… (tror jeg kan telle på èn hånd hvor mange ganger jeg IKKE har løpt til bussen hjemme, og jeg har kjørt en del buss for å si det sånn)

Da vi kom inn til morgensamlinga, var det ikke flere sitteplasser igjen, så vi satte oss ned på gulvet. Det gjorde skikkelig inntrykk på pastoren som var der for å holde andakt. Han sa det flere ganger løpet av dagen, at det hadde han aldri sett noen vahazaer gjøre før. Sette seg på gulvet liksom! ”Det ver jo litt som Jesus ville ha gjort!”

Det er ikke alltid det skal så mye til for å overraske folk!

Hverdagsglimt

2010-04-03T14:45:00.004+04:00

Plukker ned moschine som vi laget før jul

Røttene har trengt seg gjennom bananbladene som er utenpå for å holde molda på plass... Klare til å plantes!

Spadeskaftet knakk... Etter å ha brent bort restene som satt igjen, var det bare å stappe inn et nytt skaft :)

Foto: Olve Stendal

Tometers-stiklinger

2010-04-03T14:39:00.002+04:00

20. mars

I dag satte vi kursen mot Antsirabe igjen. Men før vi skulle dra, måtte vi få med oss hvordan man lager et bananfelt. Dersom du trodde at man stapper en banan i jorda, tok du feil. Det er nemlig ikke frø i bananene. Bananer er litt spesielle sånn. Så man stikler de. Og de vokser sykt fort! Fra da stiklingen står i bakken tar det ett år før du har en hel klase bananer. Og det er den ene klasa du får fra den palma.

Røde bananer, gule bananer, grønne bananer, svarte bananer, kokebananer, stekebananer, STORE bananer, små bananer, søte bananer…

Å stikle har jeg da gjort før, men at stiklingen hakkes løs med en spade, er høyere enn meg og må bæres med begge henda, det var nytt!

Lemur i hagen

2010-04-03T14:31:00.002+04:00

18. mars

Satt på PC-kurs (syklonregnet har visst ingen ende, så siden jorda er for bløt til å jobbe med, har vi PC-kurs i stedenfor). Utenfor vinduet står det noen frukttrær. Og mens jeg gløttet ut, så jeg noe i en av bananpalmene… ”Oi” sa jeg, og gned med i øynene. Dersom det ikke var en merkelig katt, så var det er lemur jeg hadde sett! Dermed ble det en liten pause der alle stormet ut. Olve løp for å hente kameraet, og vi ble stående å beundre det lille dyret inne på tunet vårt. Kjempekult…

Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde da en av gutta tok opp en bambusstokk og stakk opp mot den søte pelsdotten. Og resten av gjengen stod og heiet. De skjønte ikke hvorfor jeg ble overrasket. ”Helene da, ingen vil vel ha lemurer i hagen! Hallo, de spiser bananene!”. Pål sine høner, Rakotos bananer, det går vel for det samme. Lemur eller rev, vi vil ha maten vår i fred.

Foto: Olve Stendal

Bursdagen min?

2010-04-03T14:30:00.000+04:00

16. mars

Å ta ting for gitt igjen. Denne gangen var det jeg som tok noe for gikk at elevene visste…

Sang bursdagssang og lærte bort ”Happy birthday” og ”When is your birthday?”. Problemet kom med “My birthday is …”. Halve klassen var tydeligvis ikke helt med på opplegget. Jeg lurte på hva slags salat jeg hadde tråkket i nå. At gassernes syn på forfedre og død er annerledes enn mitt, veit jeg, men er bursdagen noe man ikke snakker om, eller?

Det var ikke værre enn at 11-åringene ikke husket når de hadde bursdag. Men det løste seg ved at en kom på at det står jo i meldingsboka (eller hva slags bok det nå var)! Og så gikk resten av timen smertefritt…

Kvinnedagen

2010-04-03T14:24:00.000+04:00

8. mars

Noen ting er det lett å ta for gitt. Som da jeg møtte opp på morgensamlinga den åttende mars. Etter sang, bibellesning og nok en sang, kikket sjefen i min retning og sa noe om gratulasjon. Jeg lente med tilbake i stolen, for å se om han kanskje snakket til han ved siden av meg. Men til min forbauselse, så fulgte blikket min bevegelse…

Åttende mars ja, det er kvinnedagen det. Så de var i grunn overrasket over at jeg kom på jobb. Så mine feminine medarbeidere var altså ikke for seine, de hadde simpelten fri! Og hvis jeg veldig gjerne ville jobbe, så skulle de jo ikke hindre meg da, men alle andre gassiske kvinner feiret denne dagen. Gjaldt dette bare på Sofaspan, eller på skolen (jobber på skolen før lusnj på mandager) også? Kan ikke ta ting for gitt heller, så jeg tuslet bortover sammen med Ellinor.

Skolen var stengt. Blant lærerne har jeg bare sett èn mann, så det kom ikke som noe stort sjokk. På tilbakeveien møtte vi rektor, en veldig hyggelig fyr. Han ble blid da han så oss, selvfølgelig var skolen stengt! ”Kvinnedagen i dag, ikke sant… Gratulerer med dagen”. På kvinnedagen har kvinnene fri, det er da noe alle veit. Nå veit jeg det òg.

Ok, da ble det jentefilm og varme bananer med freia melkesjokoldade, hjemme på hybelen (mens Olve og Petter jobba og sleit). Gratulerer med dagen, kjære medsøstre!

Ut på tur igjen :)

2010-04-03T13:25:00.009+04:00

6. mars

Var med Sofaspan på tur til Androrangavola. Etter å ha kjørt litt østover på hovedveien, svingte vi av og tok en jordvei. Den fulgte vi langt og lengre enn langt, og så kom vi fram. Androrangavola, enden av veien. Var der en ukes tid, laget kompost og såbed til salaten vi dyrket, spilte kort og spiste ris 3x daglig.

Vi bodde i andre-etasjen av et hus, og det var jo litt spennede når det tordnet som værst rundt ørene på oss 5 (har besøk av Ellinor, søstra til Olve). Bada i friskt bekkevann da sola sto rett over hodene våre, og det var en smule varmt. Sparka fotball oppe ved skolen etter at dagens program var ferdig, de av landsbyens unger som ikke var med å spilte, sto å så på.

Har med andre ord hatt nok en flott tur, skikkelig ute på landsbygda...

Et par typiske småbruer...

"Bladbrød"
Eller skal jeg si "lembas"? Det var noe sånt jeg forestilte med da jeg leste Ringenes Herre...

Selve brødet inni bananbladet kan være mye forskjellig:
"rismel, banan og knuste peanøtter" terningkast 5
"manjok++" terningkast 3
"rismel og diesel" terningkast 1 - anbefales ikke!

Veldig kule frø!

Lager såbed til salat...

Ris og laoka - gassernes "brød og pålegg". Det er ikke spørsmål om hva det er til mat, men åssen laoka det er...

Noen hoteller har en skål med twist i resepsjonen, her hang det fri tilgang på bananer...

Detalj: Bambustakrenna

Da bilen kom og henta oss, kom omtrent hele landsbyen og så på bilen og vahazaene. Så vi laget like gjerne litt show for ungene, der vi satt på lasteplanet. De lo litt og ble ganske overrasket, men tror vi var de som hadde det artigst...

Ungene overrasker…

2010-04-03T13:20:00.002+04:00

28. februar 2010

Satt uten på tunet og leste i stad, og etter hvert kom det tre unger som svinset rundt på plassen. De ene av de hadde en pose med frukt, saftig epleliknende greier. Litt sjenerte kom de bort og gav meg tre stykker. Altså barn som gir vekk noe til en vilt fremmed person (eller er de tre av elevene mine på skolen? Husker ikke alle enda). Det synes jeg var litt rørende…

En annen dag satt jeg ute og tegnet med to av naboungene. De synes det var moro med fargeblyanter og koste seg… Men så skulle de gå og spise kveldsmat, og før jeg visste ordet av det så var alle blyantene oppi eska, og ark, linjal og viskelær lagt pent sammen. De bare rydda av eget initiativ… Hva er oddsen for det liksom?

Plastplukking for green network

2010-04-03T13:09:00.001+04:00

20.februar 2010

Årets store miljødag. 3000 trær skulle plantes på Fianarantsoas tørre grasåser. Branngater skulle graves, småtrærne skulle males (for å unngå tyver) og settes godt ned i jorda. Skal se at det blir en liten skog om noen år :)

Men så var det en ting vi stusset litt over, for plastikken rundt rotklumpene ble liggende igjen på bakken. Skulle de la den ligge igjen? Pussig miljøtiltak… Så Olve, Petter, Miriam og jeg gikk rad opp og rad ned og plukket plastikkposene.

Det er jo en kjent sak at vahazaer (hvitinger) er litt sprø, men hva vi skulle samle på plastikk for, det var ”dagens”. Noen begynte å hjelpe til, og vi tenkte at nå har de skjønt det, men de plukket for oss, siden vi åpenbart samlet på plastikk. Og så spurte de om hva vi hadde tenkt å bruke det til! Hm… Så vi forklarte med det lille gassiske vi kan, at det ikke er så bra for miljøet. Men hva forskjellen skulle være på at det lå og fløyt søppel i der i forhold til et annet sted, var ikke så lett å forstå.

Til slutt var all plasten plukket og lagt på den samme lastebilen som hadde fraktet trærne. Hvor søppla endte til slutt, vet jeg ikke. På en søppelfylling, et bål eller i en passende grøftekant. Og om folk skjønte poenget vårt, vet jeg heller ikke. Vi fikk lederen til å ta det opp etter fellesmiddagen for de 300 frammøtte, så kanskje…

Lillefarmen

2010-02-18T22:57:00.003+03:00

De siste par ukene har jeg jobbet på minigården på Tombontsoa. Det har vært knall! Har jobbet i lag med praksisgruppene (5 elever), og det var visst dét som skulle til for å komme litt inn i elevgjengen. Samt å ha underholdningskveld; det var vellykket. Kan jo nevne munter sang, munnharpespill, bildekavalkade og swing. Det slo ann! Skikkelig icebreaker...

Dagene på gården har vært fyllt opp med forskjellige oppgaver:
- grashøsting (med sigd, og kjørt til fjøset med oksekjerre)
- pløying (med spade)
- gjødsling (spade og trillebår)
- såing (for hånd)
- harving (med greip)
- reingjøring av fjøset (med sopelime)
- melking (for hånd)
- silolegging (kaster opp graset med greip, og tråkker oppå graset for å pakke det sammen)

Foruten det sosiale har det vært gøy å få være med på gassisk landbruk. Foresten, noe av det positive med gassisk landbruk er jo nettopp det at det er sosialt. Skal jordet pløyes, så er det en gjeng av folk med spader som jobber sammen. Men bortsett fra det, så er det jo mer tungvint da. Det tar laaang tid. Men så lenge drifta går rundt, er det vel greit. Og gasserne setter virkelig pris på å være sosiale, og trives med å jobbe i lag. Det er moro å få jobbe sammen med de.

Og så er det kult å se hvor flinke folk kan være når de har teknikken på plass. Selv om jeg ikke er verdensmester i å kutte gras med sigd, går det ganske fort for noen av elevene. Arbeidere står å vender jorda for hånd i timesvis - utholdenheten deres kan man ikke klage på. Og det er en fyr i fjøset som glatt ville ha slått en melkerobot når det gjelder melking. Ja, det er kult. Hvis teknologien noen gang skulle svikte oss, så kan man faktisk overleve uten.

Utseende?

2010-02-07T12:03:00.003+03:00

Det er mange forskjeller mellom gassisk og norsk kultur… Det er stadig noe nytt å legge merke til. Men selv om jeg føler meg mest hjemme i norsk kultur, så er det virkelig ting å sette pris på her også. Som det at folk ikke bryr seg om klesstil. I noen sammenhenger må du dekke til skuldre og lår, men hva du har på kroppen, det er folk totalt likegyldige til. Rett etter jobb en dag i starten av oppholdet vårt, ble vi invitert til en nabo. Miriam og jeg var ikke helt reine kan man si, etter å ha sådd kaffe hele dagen, og blitt halvveis kokt at en stekende sol. Da vi sa at vi bare skulle skifte først, bare hevet han på øyenbryna og sa at det gjorde da ingenting om vi ikke gjorde det! Bare å komme som vi var.

Tenkte at jeg skulle finne ut om det gjaldt i Antsirabe, vel som i Ifanadiana. Etter endt arbeidsuke dro vi som vanlig til ”den norske skolen” inne i sentrum. Vi pleier å bo her i helgene. Men denne gangen gikk jeg i arbeidsklærne (sjabby joggebukse med malingflekker, spikerhull… you name it, biltema-t-sjorte og kippkjappere) jeg har jobbet i hele uka. Både på taxi-brousse og på handletur til matbutikken. Om jeg fikk noen bemerkninger (annet en fra Olve og Petter)? -Nei. Tiggerne og gateselgere var litt mindre påtrengende bare, og det gjorde meg ingenting :P

Ja, det er noe av det jeg synes er bra her! Utseende, hvor mye har det egentlig å si? I Norge, en god del faktisk. Her, jo da, men ikke på samme måten. Folk veit å kommentere at jeg er hvit, svær og høy, men det at jeg ikke bruker sminke (jeg har ikke hjerte til å bruke penger på sånt, når folk rundt meg ikke har penger til nok mat engang), eller at fargene på t-skjorte og bukse ikke akkurat machter, det er ikke så nøye. Lenge leve den innstilinga!

Snakker gassisk, ikke fransk

2010-02-07T11:49:00.003+03:00

(31.jan 2010)

Nå er Miriam og jeg i lag med Petter og Olve på landbruksskolen Tombontsoa. Vi holder på å fikse korntørka der, og så har skolen kjøpt seg ny melkebil, til å frakte melkeposene(!) ut til byens butikker. Den har vi også jobbet litt med, blant annet isolert. Artig å jobbe på verksted igjen, Tombontsoa er ganske norskt til Madagaskar å være. Og litt mer ressurssterke enn i Ifanadiana, i hvert fall i verktøyfronten! Og det er deilig : )

Jeg var akkurat på butikken og kjøpte yoghurt. Det er så gøy hver gang jeg snakker med folk jeg ikke kjenner (sånn som selgere), for folk blir så overrasket over at jeg kan (litt) gassisk. Da lyser de opp og sier: ”Ah! Mahay miteny Gasy ianao!” (Oi! Du kan snakke gassisk!). Man kommer mye tettere innpå folk når man kan språket deres. Her er folk stort sett vant med at hvite folk er franskmenn, og følgelig snakker fransk. Og gassere flest kan jo fransk (så franskmenn trenger ofte ikke å lære seg gassisk), og regner med at det er det jeg prater også, så ”alle ”snakker på fransk til meg. Da blir det alltid et vendepunkt når jeg spør om de ikke kan snakke på gassisk i stedet, fordi jeg ikke kan fransk. Veldig gøy : ) Språkkurset i starten av oppholdet vårt her var gull verdt, men det som kanskje er enda bedre er venner som tar seg tid til å knote med språk og lære bort nye ord, og ikke minst rette på de ordene jeg bruker feil. Før har jeg tenkt det, at jeg skal være tålmodig og forståelsesfull med innvandrere i Norge som prøver seg på norsk, ved å ikke hakke på det de sier feil. Men hvis de er som meg, så er det mye bedre å få tilbakemelding på når språkbruken er heller middels god, og skryt når man faktisk sier noe som er riktig. Det er da man lærer noe!

Ordboka er en fast følgesvenn...

En rundtur på Madagaskar

2010-01-31T15:02:00.003+03:00

Vi kjørte Madagaskar på tvers i jula, en kjempeflott tur, som jeg har lyst til å fortelle litt fra. Vi så mye forskjellig! Denne øya er noe for seg selv, på godt og ondt. Et paradis noen steder, øde ørken andre steder. Men selv midt i ørkenen kunne det dukke opp oaser, så frodige at ordet paradis får en ny betydning.

Vi gikk en tur i Isalofjella, en imponerende canyon! Men det jeg husker best fra stedet da jeg snakket med guiden vår kvelden i forveien. Det var i starten av januar, reintida skulle ha vært godt i gang allerede, risen skulle ha vært planta og spira og vært lysegrønn. Den gang ei. Så langt tilbake i tid som han visste om, hadde det ikke vært noen lignende situasjon. Det var like tørt som i en pose kanel. Regnet hadde begynt å komme så smått i desember, men det stoppet. De bøndene som rakk å begynne med risen sin, hadde gjort et forjeves arbeid (Jeg håper de har penger til å kjøpe nytt såkorn!). Jeg snakket med en fyr som trodde på klimaendringer med god grunn.

På vei fra høylandet til østkysten, slo det meg hvor mye vi mennesker forandrer på naturen. Har lest at skogen på Madagaskar er brent bort, bare 20 % igjen. Nå veit jeg hvordan dét ser ut. På vei ned mot kysten kjørte vi igjennom Ranomafana, en nasjonalpark med tropisk regnskog. En gang i tiden var det slik på hele østkysten, men ikke nå. Etter å ha sett den fruktbare skogen der, kom til graslandskap. Karrig og pistrete gras, mil etter mil, så langt øyet kunne se. Vanskelig å tenke seg regnskog der, men det har visst vært det. Det at mennesker har klart å forandre store områder så mye, det er helt vilt!

Vel, dette var kanskje et litt vel dystert blogginnlegg, men jeg har tenkt ganske mye på disse to sakene, og vil dele det med deg som leser her. Det er så viktig at vi tar vare på jorda!

Regnskogen i Ranomafana

Dette er lenger ned mot kysten, og her var det en gang regnskog... Forskjell!

Mange arter forsvinner med skogen... (Disse lever i Ranomafana)

Jorderosjon gir næring til rismarkene nedenfor, før jorda forsvinner videre ut i havet og blir borte. Bærekraftig system?

De ønsker seg regn...

Isalofjella - Et praktfullt syn!

Ei uke aleine

2010-01-20T12:05:00.000+03:00

Tilbake til Antsirabe igjen! Litt endring i planene, som alltid. I og med at Miriam har amøber og ikke kunne reise ned til Ifanadiana forrige uke, dro jeg alene. Planen var altså at hun skulle komme til helga, men den gang ei. Amøber ass! Så etter at uka var over, reiste jeg oppover igjen. Men det har vært en spennende uke, har fått øvd en god del på språket her! Det var moro : )
Jeg var engelsklærer på barneskolen for første gang. Kjempegøy! Ungene var gira på å lære engelsk, og veldig glade for å få en engelsklærer. Det fikk meg til å tenke over hvor sykt heldig jeg har vært, og får så vidt fortsatt er, som har gått på skole i Norge. Som har de mulighetene jeg har. Sykt heldig!

Undervisningsmetodene her er litt forskjellig fra hjemme. Det er mye gjentakelse det går i. Læreren sier et ord, og elevene gjentar i kor. En gang utbrøt jeg ”tsara be!” (kjempebra!) da de uttalte ordet riktig, og jeg fikk ett rungende svar tilbake: ”TSARA BE!!!” Alt gjentas. Lurer på hvor mye de husker av det etterpå, eller om de bare gjentar lydene uten å tenke så hardt over hva de egentlig sier. Det blir spennende å se. Men for 4-åringene, som verken kan lese eller skrive, lærer gassisk og fransk, kan jeg godt skjønne om de glemmer ordene. Det er kjekt med skrivekunsten, du kan skrive ned og repetere etterpå, og da blir ting så mye lettere å lære. Nå er jeg litt gira på å bli lærer i barneskolen i framtida, og lære bort koden med bokstaver.

Men det har vært litt slitsomt å være alene som nordmann i mange mils omkrets. Man er annerledes uansett hvordan man vrir og vender på det. En gang vahaza, alltid vahaza. Da er det er veldig godt å være to sammen. Det er litt rart det der vahazaopplegget, du blir ofte sett opp til (også bokstavelig talt for min del, når jeg går i gatene er det alltid folk som utbryter ”Åh, kjempehøy!”). Alltid annerledes. Hvit hud, mer enn nok av penger, annen mentalitet, annen måte å være på.
Når man ikke har en eneste likesinnet person å henge med, holder med en uke. Så derfor tok jeg turen oppover til Antsirabe igjen. Nå bor jeg sammen med Miriam og Maren (NMS-ettåringen her). Nei, til den som fant på å reise ut i team –tusen takk! : )

Snart tilbake i Ifanadiana

2010-01-10T00:48:00.000+03:00

Nå er juleferien slutt. Jeg har reist rundt og sett mye av landet, Madagaskar er sannlig et land med stor variasjon når det gjelder folk, kultur og natur. Ett sted var det faktisk en manndomsprøve å klare å stjele kveg; Det måtte til før du kunne gifte deg. Det er litt sprøtt.

Det er i grunnen mye sprøtt her, sett med norske øyne. Synes det er spennende jeg, det at når du opplever noe unormalt, så må du sette deg ned og tenke deg godt om selv; Er det han som gjør noe rart nå, eller har jeg en god grunn for å gjøre det annerledes, på min måte. Mange ganger tenker jeg at det er jeg som er litt rar. Det er gøy at det finnes så mange måter å se ting på, så mange måter å gjøre ting på. Det er gøy så lenge det er snakk om hverdagslige ting, om ting som ikke spiller så stor rolle. Men når det er snakk om større ting, når det kreves noe av deg, og du ikke har peiling på hva de egentlig vil, da er det til å bli frustrert av! Mon tro om de tenker like mye over det å sette seg inn i den andres måte å tenke på som det jeg (prøver) å gjøre?

Nei, det var godt med en skikkelig pause, tre uker i lag med norske venner. Å snakke norsk, tenke på norsk, bare slappe helt av. Men nå gleder jeg meg til å komme tilbake på jobb igjen. Gleder meg til å treffe gassere som ser på meg som en venn, ikke bare de som legger merke til meg som en hvilken som helst upersonlig hviting. Gleder meg til å være til litt nytte igjen. I morgen tidlig bærer det av sted til regnskogen igjen.

Tid og stress

2010-01-10T00:40:00.000+03:00

Lenge leve NSB! Jeg leste akkurat at det er mye tull med strømbrudd og greier hjemme, togene er ikke så pålitelige og folk stresser. Jeg siterer Drammen Tidene:
(…)innstilt på grunn av problemer med toget. På deler av strekningen ble passasjerer fraktet med buss. (…) togene mellom Oslo og Bergen var mellom 30 og 50 minutter forsinket.

Etter juleferien tok Miriam og jeg turen opp til Antsirabe, for å treffe igjen vennene våre her. Tenkte å reise tilbake på søndag, evt. lørdag. Ja, og om det ikke skulle gå buss da, så gikk det jo an å reise på fredag, men i og med at vi kom på torsdag kveld, så ville vitsen med turen bli borte. Tre dager, en av dem må det da gå en buss. Og det gjorde det. Søndag morgen, kl 5. Perfekt.

Men så viste det seg, på lørdags ettermiddag, at siden det ikke var bestilt mer en fire plasser på taxi broussen (gassisk langdistansebuss), så var hele bussen innstilt. Slik er det tenkt. Ja, så var det ikke så lett likevel. Da sitter du 6-7 timer unna hjem og arbeidsplass, og skal møte opp på jobb kvart over sju på mandag. På ny jobb til og med, skal prøve meg som engelsklærer på grunnskolen (gleder meg, og er veldig spent!)Og om min kondis kunne ha holdt til å låne en sykkel og tråkke i vei, er sjanse for å sykle seg bort litt for stor… Problem.

Det skal sies at det ordnet seg likevel. Ved å ta noen timers omvei og bytte buss i byen Fianarantsoa, så går det nok. Noen timers ekstra reisevei, det er null stress. Jeg er glad for at jeg kan komme meg hjem til mandag jeg. (Bildet er fra Taxi-broussen, langdistansebussen her)

Men det som slo meg, da jeg leste at toget er 30 min forsinket var at hva er det egentlig vi stresser sånn etter i Norge? Jeg stresser alt for mye med tid, tror neppe jeg kommer inn i den gassiske tidsrytmen (Fikk en gang spørsmål om hvordan kollektivtrafikken kunne være så presis i Europa, for klokkene går da forskjellig… ”Min klokke går kanskje 20 min fortere enn din, tiden er jo ikke akkurat lik”). Men det er kanskje fordi jeg ikke veit når man kan benytte seg av gassisk tid; den gjelder nemlig ikke alltid. Nei, vi stresser for mye ass! Det er kiipt å ikke rekke toget fordi bussen er forsinket. Det er kiipt å komme for seint på jobben, fordi toget ikke gikk da det skulle. Jeg skjønner den. Men når vi faktisk veit at toget kommer til å bli forsinket, hva med å beregne litt ekstra tid om morgenen? Er det nødvendig å stresse sånn?

2010-01-10T00:30:00.001+03:00

Her lager vi "måsci" (veit ikke hvordan det skrives, men slik uttales det i hvertfall...), en slags stikling av litchie-trær. Tilfeligvis jobbet vi med dette midt i høysesongen, ikke værst å jobbe i trær fulle av ekstremt saftige, søte frukter. Selv om folk bor ganske så primitivt langt ute på bygdene i regnskogen, så er de jammen priviligerte med disse trærne. :)

2010-01-10T00:17:00.002+03:00

Noen glimt fra Tsaratanana. Sentrum/hovedgata/husene som ligger langs den eneste veien i disse traktene, det går for det samme. Et trivelig lite sted. Legg merke til porten til de små risplantene, det var bare å flytte på noen bambus stenger for å komme seg i gjennom gjerdet.

2010-01-10T00:12:00.000+03:00

Ut på tur! Ukesturneer eller dagsturer. Da går vi mye, snakker med bøndene i forsøksringen vi jobber i, er litt spontane å prøver kano (det krever mye øvelse å stake en bmbuskano opp elva, vi hadde ikke sjans!)...

2010-01-10T00:00:00.000+03:00

Utedo, med en heller liten dør... Ikke akkurat norsk målestokk, men den funka jo likevell :)

2010-01-09T23:55:00.000+03:00

Et lite fjøs, langt oppi lia... Med ei ku og en okse som minnet mistenkelig om NRF.

2010-01-09T23:48:00.000+03:00

Dette skal forestille ei bru. Vi måtte bare flytte på et par planker og kjøre peeent og forsiktig, så gikk det helt fint å komme seg over...

2009-11-28T11:31:00.000+03:00

Ifanadiana

2009-11-28T11:29:00.000+03:00

Ifanadiana! Eventyret er i gang på ordentlig! Språkkurset i Antsirabe var nærmest som en generalprøve å regne, nå er livet på Madagaskar i gang! Skogen på østkysten av øya ønsket oss varmt velkomment den 7. november.

Vi bor på en hybel inne på tunet til prosjektet vi jobber i. Og etter en ukes tur på landsbygda (der mer enn 10 små jordhytter er definert som by), skjønner vi at det å bo på tun, det innebærer en enestående mulighet til privatliv. Gode greier…
Vel, hverdagen er flott! Vi storkoser oss! Snakker ikke på langt nær flytende gassisk, men tre uker her har jammen økt ferdighetene. Det er ikke mange som kan engelsk her, prosjektlederen og sekretæren kan littegrann, men snakker helst gassisk. (Om det skulle bli krise er det bare å ta en telefon til en misjonær som kan tolke, så null stress…). De vi jobber i lag med, et par gutter i 20-åra, kan ikke engelsk, men er ivrig på å lære det (samt å lære bort sitt eget språk), så ordboka mi har begynt å bli ganske slitt. Den er mer i bruk enn den ligger stille… Om vi er tre personer som sitter å sår eller prikler, er det gjerne to som jobber og en som slår opp ord.

Det er helt spesielt å jobbe her, vi snakker gjenbruk av rustne spiker. Det er jo bare å ta en stein og slå til spikeren er rettet ut, for å så slå den inn dit den skal med den samme ”hammeren”. Vi lager grøfter ( og har ikke helt forstått om det vanngrøfter eller terrasser vi lager, det vil vise seg med tiden…), og krattet fjerner vi ikke med bensindrevet ryddesag, men med en landskaftet sigd. En smule inneffektivt, men da gir det jo for så vidt mer arbeid for folk, og det er jo bra!
Og skogbruket er like dann, men steike, det er tungt arbeid! Det er en gjeng karer som holder på i området, så vi ser litt av det. De feller og kvister trær med øks, og legger stammen oppå et stativ. Èn står oppå og en står under, og sager planker for hånd. Pustedraga deres høres på lang avstand… Det er folk som jobber beinhardt!
På fritiden er vi stadig på besøk borti stua/soverommet (det er jo samme rommet) hos en arbeiderfamilie på tunet. Da går det i spill. Kortspill, steinspill og talvespill. De skulle lære oss et nytt spill, og tegnet i vei på ei tavle. Det var mistenkelig likt et ludobrett, og snart var mistanken bekreftet. Brikkene var kvister, kritt og stein i passe størrelser.

En annen gang var det en liten haug med grus, vi klødde oss i hodet mens han stablet dem opp, men så var det jo bare (stein-)mikado. Hvem trenger vel masseproduserte glatte pinner med ulike striper når man kan lage noe eget? Men den største hit’n om dagen, det er UNO! Hadde med kort fra Norge, og det tar helt av! Alle her synes det er gøy, bare å nevne uno så kommer ALLE! Moro.

Ja, det var litt oppdatering fra regnskogen på Madagaskar. Kort oppsummert: Herlige folk, himmelsk frukt og en god teammate! Jeg trives 

Noen tanker etter en tur utenfor "Den Norske skolen"

2009-11-01T01:30:00.000+03:00

Én ting med å dra til utlandet er å møte nye miljø og en ny kultur. Men du møter deg selv og din egen kultur også! Du er en fremmed, og blir nødt til å tenke gjennom ”selvfølgelige” ting. Alt blir veldig to-sidig. Jeg er to-sidig. Hjemme i Norge er jeg en ”fattig student”. Her, kan folk se på lang avstand at jeg er hvit, og altså søkkrik. Det henger liksom sammen det, og det er jo et faktum at jeg faktisk er rikere enn de fleste her. Hvordan skal man forholde seg til det?

Spesielt med tanke på tiggere. De kommer løpende etter deg og vil ha penger til det syke barnet de holder opp, eller alle ungene som flokker seg rundt matbutikken og du må gjennom klyngen når du går ut. Stakkars unger, men samtidig, vil jeg støtte det at foreldre bruker ungene sine til tigging? Mange foreldre sitter lenger nede i gata og passer på. Mange tiggere får tilbud om hjelp, men velger faktisk tigging fordi det lønner seg. Hvis man gir, støtter man denne ”næringa” (og tiggerne blir enda mer pågående), men samtidig, kan man gå kynisk forbi, når man faktisk er rik? Man tenker igjennom moralske dilemmaer hver eneste gang man beveger seg utendørs! Ting man ikke trenger å tenke over hver dag hjemme, men som man absolutt burde ofre noen tanker innimellom.

2009-10-25T09:49:00.000+03:00

Månen smiler over madagaskar...

På fritiden har vi vært litt rundt i byen og kikket på kirkas arbeid. Var på besøk på et barnehjem med 16 unger/tenåringer. Og for noen unger! :) I hagen var det en bitteliten fotballbane, der måla var markert med et par sandaler, og vi spilte vahaza (hviting) mot gassere. De knuste oss rått. Kjempegøy!

Var på en blindeskole, så bra å se at det er et tilbud til blinde (i hovedsak for unger, men også en spesialklasse for eldre). Men hadde jeg vært mor til en blind 6-åring, tror jeg det ville ha vært hardt å sende ungen min til et internat. I hvert fall om avstanden til skolen er så stor at vi bare hadde sett hverandre i sommerferien… Men slik er det altså. Bra at de får en sjanse til å gå på skole. Og en ting som imponerte meg, ikke bare skulle de lære å skrive blindeskrift, de må skrive bokstavene speilvendt i forhold til de de leser! (de bruker en ”nål” og et rutebrett når de skriver, og de skriver på baksiden av arket, slik at bokstavene står ut av arket, som de snur når de skal lese)

Kardemommeby på den norske skolen! En smakebit av Norge for misjonærbarn...

Én dag i uka er det stormarked, og der var vi i dag :) De har det meste, hvis du bare leter godt nok. Kjempegøy å gå rundt, det er så mye rart! Bodene ligger tett i tett, og systematisk satt opp; stoff ett sted, kjøtt ett sted, sko et sted, undertøy, osv… Vanlige butikker er litt mer allsidige, for eksempel var vi innom en butikk der de solgte pensko til kvinner, husmaling og garn. Intet mer, intet mindre. Handling på Madagaskar er noe for seg selv!

2009-10-20T18:04:00.000+04:00

På farta fra ungdomssenteret og mot Antsirabe...

Denne bilen er ikke bare god på landevei, flere steder i hovedstaden var det ingen ulempe å ha firehjulstrekker...

2009-10-20T17:59:00.000+04:00

Hvordan ser stjernene egentlig ut på den sørlige halvkule? Ser man de samme? Tja, ikke at jeg noen gang har skrytt av å være god på å kjenne igjen stjerner, jeg er stort sett fornøyd om jeg finner Karlsvogna, men dette ser da ut som Orions belte, opp-ned?

(Månen er i hvertfall opp-ned her!)

2009-10-20T17:56:00.000+04:00

Klesvask i lag med Miriam og Olve, på ungdomssenteret i Antananarivo

2009-10-20T17:27:00.000+04:00

Et helt standard stillas... Jeg hadde ikke klatret til topps her om det ikke var høyest nødvendig!

2009-10-20T16:17:00.000+04:00

Velkommen til bloggen min! Dette året er jeg deltaker på "green network", et grønt utvekslingsprogram mellom Norge, Bangladesh og Madagaskar. Jeg kom hit til Madagaskar for to uker siden, og skal være her i enda 6 mnd. Herlig!

Madagaskar ja, den kalles solskinnsøya av en grunn! Og folket her er like varmt som været, også mot utlendinger. Ganske rart å tenke på, når øya har vært en fransk koloni lenge og vel. Men folk på gata hilser i hytt og vær, på gassisk og fransk. Og når de får svar på gassisk omtrent stråler de, "Ah! Du snakker gassisk!"
Desverre kan jeg ikke stort mer enn høflig hilsing, enn så lenge. Det kommer seg dag for dag, vi (8 norske studenter fra Hald internasjonale senter) har gassisk språkundervisning nå den første tida. Vi holder til på "den norske skolen" i Antsirabe, en liten by på høylandet.