Lillefarmen

De siste par ukene har jeg jobbet på minigården på Tombontsoa. Det har vært knall! Har jobbet i lag med praksisgruppene (5 elever), og det var visst dét som skulle til for å komme litt inn i elevgjengen. Samt å ha underholdningskveld; det var vellykket. Kan jo nevne munter sang, munnharpespill, bildekavalkade og swing. Det slo ann! Skikkelig icebreaker...


Dagene på gården har vært fyllt opp med forskjellige oppgaver:
- grashøsting (med sigd, og kjørt til fjøset med oksekjerre)
- pløying (med spade)
- gjødsling (spade og trillebår)
- såing (for hånd)
- harving (med greip)
- reingjøring av fjøset (med sopelime)
- melking (for hånd)
- silolegging (kaster opp graset med greip, og tråkker oppå graset for å pakke det sammen)

Foruten det sosiale har det vært gøy å få være med på gassisk landbruk. Foresten, noe av det positive med gassisk landbruk er jo nettopp det at det er sosialt. Skal jordet pløyes, så er det en gjeng av folk med spader som jobber sammen. Men bortsett fra det, så er det jo mer tungvint da. Det tar laaang tid. Men så lenge drifta går rundt, er det vel greit. Og gasserne setter virkelig pris på å være sosiale, og trives med å jobbe i lag. Det er moro å få jobbe sammen med de.

Og så er det kult å se hvor flinke folk kan være når de har teknikken på plass. Selv om jeg ikke er verdensmester i å kutte gras med sigd, går det ganske fort for noen av elevene. Arbeidere står å vender jorda for hånd i timesvis - utholdenheten deres kan man ikke klage på. Og det er en fyr i fjøset som glatt ville ha slått en melkerobot når det gjelder melking. Ja, det er kult. Hvis teknologien noen gang skulle svikte oss, så kan man faktisk overleve uten.

Utseende?

Det er mange forskjeller mellom gassisk og norsk kultur… Det er stadig noe nytt å legge merke til. Men selv om jeg føler meg mest hjemme i norsk kultur, så er det virkelig ting å sette pris på her også. Som det at folk ikke bryr seg om klesstil. I noen sammenhenger må du dekke til skuldre og lår, men hva du har på kroppen, det er folk totalt likegyldige til. Rett etter jobb en dag i starten av oppholdet vårt, ble vi invitert til en nabo. Miriam og jeg var ikke helt reine kan man si, etter å ha sådd kaffe hele dagen, og blitt halvveis kokt at en stekende sol. Da vi sa at vi bare skulle skifte først, bare hevet han på øyenbryna og sa at det gjorde da ingenting om vi ikke gjorde det! Bare å komme som vi var.

Tenkte at jeg skulle finne ut om det gjaldt i Antsirabe, vel som i Ifanadiana. Etter endt arbeidsuke dro vi som vanlig til ”den norske skolen” inne i sentrum. Vi pleier å bo her i helgene. Men denne gangen gikk jeg i arbeidsklærne (sjabby joggebukse med malingflekker, spikerhull… you name it, biltema-t-sjorte og kippkjappere) jeg har jobbet i hele uka. Både på taxi-brousse og på handletur til matbutikken. Om jeg fikk noen bemerkninger (annet en fra Olve og Petter)? -Nei. Tiggerne og gateselgere var litt mindre påtrengende bare, og det gjorde meg ingenting :P

Ja, det er noe av det jeg synes er bra her! Utseende, hvor mye har det egentlig å si? I Norge, en god del faktisk. Her, jo da, men ikke på samme måten. Folk veit å kommentere at jeg er hvit, svær og høy, men det at jeg ikke bruker sminke (jeg har ikke hjerte til å bruke penger på sånt, når folk rundt meg ikke har penger til nok mat engang), eller at fargene på t-skjorte og bukse ikke akkurat machter, det er ikke så nøye. Lenge leve den innstilinga!

Snakker gassisk, ikke fransk

(31.jan 2010)

Nå er Miriam og jeg i lag med Petter og Olve på landbruksskolen Tombontsoa. Vi holder på å fikse korntørka der, og så har skolen kjøpt seg ny melkebil, til å frakte melkeposene(!) ut til byens butikker. Den har vi også jobbet litt med, blant annet isolert. Artig å jobbe på verksted igjen, Tombontsoa er ganske norskt til Madagaskar å være. Og litt mer ressurssterke enn i Ifanadiana, i hvert fall i verktøyfronten! Og det er deilig : )

Jeg var akkurat på butikken og kjøpte yoghurt. Det er så gøy hver gang jeg snakker med folk jeg ikke kjenner (sånn som selgere), for folk blir så overrasket over at jeg kan (litt) gassisk. Da lyser de opp og sier: ”Ah! Mahay miteny Gasy ianao!” (Oi! Du kan snakke gassisk!). Man kommer mye tettere innpå folk når man kan språket deres. Her er folk stort sett vant med at hvite folk er franskmenn, og følgelig snakker fransk. Og gassere flest kan jo fransk (så franskmenn trenger ofte ikke å lære seg gassisk), og regner med at det er det jeg prater også, så ”alle ”snakker på fransk til meg. Da blir det alltid et vendepunkt når jeg spør om de ikke kan snakke på gassisk i stedet, fordi jeg ikke kan fransk. Veldig gøy : ) Språkkurset i starten av oppholdet vårt her var gull verdt, men det som kanskje er enda bedre er venner som tar seg tid til å knote med språk og lære bort nye ord, og ikke minst rette på de ordene jeg bruker feil. Før har jeg tenkt det, at jeg skal være tålmodig og forståelsesfull med innvandrere i Norge som prøver seg på norsk, ved å ikke hakke på det de sier feil. Men hvis de er som meg, så er det mye bedre å få tilbakemelding på når språkbruken er heller middels god, og skryt når man faktisk sier noe som er riktig. Det er da man lærer noe!

Ordboka er en fast følgesvenn...