Lillefarmen

De siste par ukene har jeg jobbet på minigården på Tombontsoa. Det har vært knall! Har jobbet i lag med praksisgruppene (5 elever), og det var visst dét som skulle til for å komme litt inn i elevgjengen. Samt å ha underholdningskveld; det var vellykket. Kan jo nevne munter sang, munnharpespill, bildekavalkade og swing. Det slo ann! Skikkelig icebreaker...


Dagene på gården har vært fyllt opp med forskjellige oppgaver:
- grashøsting (med sigd, og kjørt til fjøset med oksekjerre)
- pløying (med spade)
- gjødsling (spade og trillebår)
- såing (for hånd)
- harving (med greip)
- reingjøring av fjøset (med sopelime)
- melking (for hånd)
- silolegging (kaster opp graset med greip, og tråkker oppå graset for å pakke det sammen)

Foruten det sosiale har det vært gøy å få være med på gassisk landbruk. Foresten, noe av det positive med gassisk landbruk er jo nettopp det at det er sosialt. Skal jordet pløyes, så er det en gjeng av folk med spader som jobber sammen. Men bortsett fra det, så er det jo mer tungvint da. Det tar laaang tid. Men så lenge drifta går rundt, er det vel greit. Og gasserne setter virkelig pris på å være sosiale, og trives med å jobbe i lag. Det er moro å få jobbe sammen med de.

Og så er det kult å se hvor flinke folk kan være når de har teknikken på plass. Selv om jeg ikke er verdensmester i å kutte gras med sigd, går det ganske fort for noen av elevene. Arbeidere står å vender jorda for hånd i timesvis - utholdenheten deres kan man ikke klage på. Og det er en fyr i fjøset som glatt ville ha slått en melkerobot når det gjelder melking. Ja, det er kult. Hvis teknologien noen gang skulle svikte oss, så kan man faktisk overleve uten.