Ifanadiana

Ifanadiana! Eventyret er i gang på ordentlig! Språkkurset i Antsirabe var nærmest som en generalprøve å regne, nå er livet på Madagaskar i gang! Skogen på østkysten av øya ønsket oss varmt velkomment den 7. november.

Vi bor på en hybel inne på tunet til prosjektet vi jobber i. Og etter en ukes tur på landsbygda (der mer enn 10 små jordhytter er definert som by), skjønner vi at det å bo på tun, det innebærer en enestående mulighet til privatliv. Gode greier…
Vel, hverdagen er flott! Vi storkoser oss! Snakker ikke på langt nær flytende gassisk, men tre uker her har jammen økt ferdighetene. Det er ikke mange som kan engelsk her, prosjektlederen og sekretæren kan littegrann, men snakker helst gassisk. (Om det skulle bli krise er det bare å ta en telefon til en misjonær som kan tolke, så null stress…). De vi jobber i lag med, et par gutter i 20-åra, kan ikke engelsk, men er ivrig på å lære det (samt å lære bort sitt eget språk), så ordboka mi har begynt å bli ganske slitt. Den er mer i bruk enn den ligger stille… Om vi er tre personer som sitter å sår eller prikler, er det gjerne to som jobber og en som slår opp ord.

Det er helt spesielt å jobbe her, vi snakker gjenbruk av rustne spiker. Det er jo bare å ta en stein og slå til spikeren er rettet ut, for å så slå den inn dit den skal med den samme ”hammeren”. Vi lager grøfter ( og har ikke helt forstått om det vanngrøfter eller terrasser vi lager, det vil vise seg med tiden…), og krattet fjerner vi ikke med bensindrevet ryddesag, men med en landskaftet sigd. En smule inneffektivt, men da gir det jo for så vidt mer arbeid for folk, og det er jo bra!
Og skogbruket er like dann, men steike, det er tungt arbeid! Det er en gjeng karer som holder på i området, så vi ser litt av det. De feller og kvister trær med øks, og legger stammen oppå et stativ. Èn står oppå og en står under, og sager planker for hånd. Pustedraga deres høres på lang avstand… Det er folk som jobber beinhardt!
På fritiden er vi stadig på besøk borti stua/soverommet (det er jo samme rommet) hos en arbeiderfamilie på tunet. Da går det i spill. Kortspill, steinspill og talvespill. De skulle lære oss et nytt spill, og tegnet i vei på ei tavle. Det var mistenkelig likt et ludobrett, og snart var mistanken bekreftet. Brikkene var kvister, kritt og stein i passe størrelser.

En annen gang var det en liten haug med grus, vi klødde oss i hodet mens han stablet dem opp, men så var det jo bare (stein-)mikado. Hvem trenger vel masseproduserte glatte pinner med ulike striper når man kan lage noe eget? Men den største hit’n om dagen, det er UNO! Hadde med kort fra Norge, og det tar helt av! Alle her synes det er gøy, bare å nevne uno så kommer ALLE! Moro.

Ja, det var litt oppdatering fra regnskogen på Madagaskar. Kort oppsummert: Herlige folk, himmelsk frukt og en god teammate! Jeg trives 

Noen tanker etter en tur utenfor "Den Norske skolen"

Én ting med å dra til utlandet er å møte nye miljø og en ny kultur. Men du møter deg selv og din egen kultur også! Du er en fremmed, og blir nødt til å tenke gjennom ”selvfølgelige” ting. Alt blir veldig to-sidig. Jeg er to-sidig. Hjemme i Norge er jeg en ”fattig student”. Her, kan folk se på lang avstand at jeg er hvit, og altså søkkrik. Det henger liksom sammen det, og det er jo et faktum at jeg faktisk er rikere enn de fleste her. Hvordan skal man forholde seg til det?

Spesielt med tanke på tiggere. De kommer løpende etter deg og vil ha penger til det syke barnet de holder opp, eller alle ungene som flokker seg rundt matbutikken og du må gjennom klyngen når du går ut. Stakkars unger, men samtidig, vil jeg støtte det at foreldre bruker ungene sine til tigging? Mange foreldre sitter lenger nede i gata og passer på. Mange tiggere får tilbud om hjelp, men velger faktisk tigging fordi det lønner seg. Hvis man gir, støtter man denne ”næringa” (og tiggerne blir enda mer pågående), men samtidig, kan man gå kynisk forbi, når man faktisk er rik? Man tenker igjennom moralske dilemmaer hver eneste gang man beveger seg utendørs! Ting man ikke trenger å tenke over hver dag hjemme, men som man absolutt burde ofre noen tanker innimellom.

Månen smiler over madagaskar...



På fritiden har vi vært litt rundt i byen og kikket på kirkas arbeid. Var på besøk på et barnehjem med 16 unger/tenåringer. Og for noen unger! :) I hagen var det en bitteliten fotballbane, der måla var markert med et par sandaler, og vi spilte vahaza (hviting) mot gassere. De knuste oss rått. Kjempegøy!

Var på en blindeskole, så bra å se at det er et tilbud til blinde (i hovedsak for unger, men også en spesialklasse for eldre). Men hadde jeg vært mor til en blind 6-åring, tror jeg det ville ha vært hardt å sende ungen min til et internat. I hvert fall om avstanden til skolen er så stor at vi bare hadde sett hverandre i sommerferien… Men slik er det altså. Bra at de får en sjanse til å gå på skole. Og en ting som imponerte meg, ikke bare skulle de lære å skrive blindeskrift, de må skrive bokstavene speilvendt i forhold til de de leser! (de bruker en ”nål” og et rutebrett når de skriver, og de skriver på baksiden av arket, slik at bokstavene står ut av arket, som de snur når de skal lese)


Kardemommeby på den norske skolen! En smakebit av Norge for misjonærbarn...

Én dag i uka er det stormarked, og der var vi i dag :) De har det meste, hvis du bare leter godt nok. Kjempegøy å gå rundt, det er så mye rart! Bodene ligger tett i tett, og systematisk satt opp; stoff ett sted, kjøtt ett sted, sko et sted, undertøy, osv… Vanlige butikker er litt mer allsidige, for eksempel var vi innom en butikk der de solgte pensko til kvinner, husmaling og garn. Intet mer, intet mindre. Handling på Madagaskar er noe for seg selv!

På farta fra ungdomssenteret og mot Antsirabe...

Denne bilen er ikke bare god på landevei, flere steder i hovedstaden var det ingen ulempe å ha firehjulstrekker...

Hvordan ser stjernene egentlig ut på den sørlige halvkule? Ser man de samme? Tja, ikke at jeg noen gang har skrytt av å være god på å kjenne igjen stjerner, jeg er stort sett fornøyd om jeg finner Karlsvogna, men dette ser da ut som Orions belte, opp-ned?

(Månen er i hvertfall opp-ned her!)

Klesvask i lag med Miriam og Olve, på ungdomssenteret i Antananarivo

Et helt standard stillas... Jeg hadde ikke klatret til topps her om det ikke var høyest nødvendig!

Velkommen til bloggen min! Dette året er jeg deltaker på "green network", et grønt utvekslingsprogram mellom Norge, Bangladesh og Madagaskar. Jeg kom hit til Madagaskar for to uker siden, og skal være her i enda 6 mnd. Herlig!

Madagaskar ja, den kalles solskinnsøya av en grunn! Og folket her er like varmt som været, også mot utlendinger. Ganske rart å tenke på, når øya har vært en fransk koloni lenge og vel. Men folk på gata hilser i hytt og vær, på gassisk og fransk. Og når de får svar på gassisk omtrent stråler de, "Ah! Du snakker gassisk!"
Desverre kan jeg ikke stort mer enn høflig hilsing, enn så lenge. Det kommer seg dag for dag, vi (8 norske studenter fra Hald internasjonale senter) har gassisk språkundervisning nå den første tida. Vi holder til på "den norske skolen" i Antsirabe, en liten by på høylandet.