Ifanadiana! Eventyret er i gang på ordentlig! Språkkurset i Antsirabe var nærmest som en generalprøve å regne, nå er livet på Madagaskar i gang! Skogen på østkysten av øya ønsket oss varmt velkomment den 7. november.
Vi bor på en hybel inne på tunet til prosjektet vi jobber i. Og etter en ukes tur på landsbygda (der mer enn 10 små jordhytter er definert som by), skjønner vi at det å bo på tun, det innebærer en enestående mulighet til privatliv. Gode greier…
Vel, hverdagen er flott! Vi storkoser oss! Snakker ikke på langt nær flytende gassisk, men tre uker her har jammen økt ferdighetene. Det er ikke mange som kan engelsk her, prosjektlederen og sekretæren kan littegrann, men snakker helst gassisk. (Om det skulle bli krise er det bare å ta en telefon til en misjonær som kan tolke, så null stress…). De vi jobber i lag med, et par gutter i 20-åra, kan ikke engelsk, men er ivrig på å lære det (samt å lære bort sitt eget språk), så ordboka mi har begynt å bli ganske slitt. Den er mer i bruk enn den ligger stille… Om vi er tre personer som sitter å sår eller prikler, er det gjerne to som jobber og en som slår opp ord.
Det er helt spesielt å jobbe her, vi snakker gjenbruk av rustne spiker. Det er jo bare å ta en stein og slå til spikeren er rettet ut, for å så slå den inn dit den skal med den samme ”hammeren”. Vi lager grøfter ( og har ikke helt forstått om det vanngrøfter eller terrasser vi lager, det vil vise seg med tiden…), og krattet fjerner vi ikke med bensindrevet ryddesag, men med en landskaftet sigd. En smule inneffektivt, men da gir det jo for så vidt mer arbeid for folk, og det er jo bra!
Og skogbruket er like dann, men steike, det er tungt arbeid! Det er en gjeng karer som holder på i området, så vi ser litt av det. De feller og kvister trær med øks, og legger stammen oppå et stativ. Èn står oppå og en står under, og sager planker for hånd. Pustedraga deres høres på lang avstand… Det er folk som jobber beinhardt!
På fritiden er vi stadig på besøk borti stua/soverommet (det er jo samme rommet) hos en arbeiderfamilie på tunet. Da går det i spill. Kortspill, steinspill og talvespill. De skulle lære oss et nytt spill, og tegnet i vei på ei tavle. Det var mistenkelig likt et ludobrett, og snart var mistanken bekreftet. Brikkene var kvister, kritt og stein i passe størrelser.
En annen gang var det en liten haug med grus, vi klødde oss i hodet mens han stablet dem opp, men så var det jo bare (stein-)mikado. Hvem trenger vel masseproduserte glatte pinner med ulike striper når man kan lage noe eget? Men den største hit’n om dagen, det er UNO! Hadde med kort fra Norge, og det tar helt av! Alle her synes det er gøy, bare å nevne uno så kommer ALLE! Moro.
Ja, det var litt oppdatering fra regnskogen på Madagaskar. Kort oppsummert: Herlige folk, himmelsk frukt og en god teammate! Jeg trives
.jpg)
Petter skriver i bloggen sin :)
for 13 år siden
Så kjekt å lese litt fra deg igjen Helenemor =) Dere lever ennå, uti i bushen på Madagaskar, og virker som det ikke er så værst heller ;) Det er bra.
SvarSlettSå fint at dere kan gi så mye til menneskene der nede. Bare å ta med seg en ordbok og en bunke unokort, så får disse menneskene erfaring og lærdom for livet. Og ikke minst alt arbeidet dere gjør! Og selvfølgelig får dere nok masse igjen selv. Tiden går fortere enn du aner, så det er bare å nyte den.
Håper helsa holder seg godt også der ute hos dere. Og at det å bo i regnskog ikke er en alt for stor utfordring. (masse farlige dyr og innsekter kanskje? :S )
Kos deg masse videre snuppa =)
gla i deg, klem
Wow! Høres fantastisk ut. Der dere bor, er det sånn vanlig Madagaskar-standard? Og snakker folk bare gassisk, ikke fransk? Haha, jeg er full av spørsmål, kunne nok skrevet en lang kommentar med spørsmål. Men nå har jeg blitt kjent med tre herlige jenter fra Madagaskar - jeg tror du møtte dem på Hald. De kom til Tomb for noen dager siden. Så jeg kan jo spørre dem om ting jeg lurer på også :P
SvarSlettLykke til videre, Helene! :D
God bless.