Ei uke aleine

Tilbake til Antsirabe igjen! Litt endring i planene, som alltid. I og med at Miriam har amøber og ikke kunne reise ned til Ifanadiana forrige uke, dro jeg alene. Planen var altså at hun skulle komme til helga, men den gang ei. Amøber ass! Så etter at uka var over, reiste jeg oppover igjen. Men det har vært en spennende uke, har fått øvd en god del på språket her! Det var moro : )
Jeg var engelsklærer på barneskolen for første gang. Kjempegøy! Ungene var gira på å lære engelsk, og veldig glade for å få en engelsklærer. Det fikk meg til å tenke over hvor sykt heldig jeg har vært, og får så vidt fortsatt er, som har gått på skole i Norge. Som har de mulighetene jeg har. Sykt heldig!

Undervisningsmetodene her er litt forskjellig fra hjemme. Det er mye gjentakelse det går i. Læreren sier et ord, og elevene gjentar i kor. En gang utbrøt jeg ”tsara be!” (kjempebra!) da de uttalte ordet riktig, og jeg fikk ett rungende svar tilbake: ”TSARA BE!!!” Alt gjentas. Lurer på hvor mye de husker av det etterpå, eller om de bare gjentar lydene uten å tenke så hardt over hva de egentlig sier. Det blir spennende å se. Men for 4-åringene, som verken kan lese eller skrive, lærer gassisk og fransk, kan jeg godt skjønne om de glemmer ordene. Det er kjekt med skrivekunsten, du kan skrive ned og repetere etterpå, og da blir ting så mye lettere å lære. Nå er jeg litt gira på å bli lærer i barneskolen i framtida, og lære bort koden med bokstaver.

Men det har vært litt slitsomt å være alene som nordmann i mange mils omkrets. Man er annerledes uansett hvordan man vrir og vender på det. En gang vahaza, alltid vahaza. Da er det er veldig godt å være to sammen. Det er litt rart det der vahazaopplegget, du blir ofte sett opp til (også bokstavelig talt for min del, når jeg går i gatene er det alltid folk som utbryter ”Åh, kjempehøy!”). Alltid annerledes. Hvit hud, mer enn nok av penger, annen mentalitet, annen måte å være på.
Når man ikke har en eneste likesinnet person å henge med, holder med en uke. Så derfor tok jeg turen oppover til Antsirabe igjen. Nå bor jeg sammen med Miriam og Maren (NMS-ettåringen her). Nei, til den som fant på å reise ut i team –tusen takk! : )