lørdag 3. april 2010

Ut på tur igjen :)

6. mars

Var med Sofaspan på tur til Androrangavola. Etter å ha kjørt litt østover på hovedveien, svingte vi av og tok en jordvei. Den fulgte vi langt og lengre enn langt, og så kom vi fram. Androrangavola, enden av veien. Var der en ukes tid, laget kompost og såbed til salaten vi dyrket, spilte kort og spiste ris 3x daglig.

Vi bodde i andre-etasjen av et hus, og det var jo litt spennede når det tordnet som værst rundt ørene på oss 5 (har besøk av Ellinor, søstra til Olve). Bada i friskt bekkevann da sola sto rett over hodene våre, og det var en smule varmt. Sparka fotball oppe ved skolen etter at dagens program var ferdig, de av landsbyens unger som ikke var med å spilte, sto å så på.

Har med andre ord hatt nok en flott tur, skikkelig ute på landsbygda...




Et par typiske småbruer...


"Bladbrød"
Eller skal jeg si "lembas"? Det var noe sånt jeg forestilte med da jeg leste Ringenes Herre...

Selve brødet inni bananbladet kan være mye forskjellig:
"rismel, banan og knuste peanøtter" terningkast 5
"manjok++" terningkast 3
"rismel og diesel" terningkast 1 - anbefales ikke!


Veldig kule frø!


Lager såbed til salat...


Ris og laoka - gassernes "brød og pålegg". Det er ikke spørsmål om hva det er til mat, men åssen laoka det er...


Noen hoteller har en skål med twist i resepsjonen, her hang det fri tilgang på bananer...



Detalj: Bambustakrenna


Da bilen kom og henta oss, kom omtrent hele landsbyen og så på bilen og vahazaene. Så vi laget like gjerne litt show for ungene, der vi satt på lasteplanet. De lo litt og ble ganske overrasket, men tror vi var de som hadde det artigst...

Ungene overrasker…

28. februar 2010

Satt uten på tunet og leste i stad, og etter hvert kom det tre unger som svinset rundt på plassen. De ene av de hadde en pose med frukt, saftig epleliknende greier. Litt sjenerte kom de bort og gav meg tre stykker. Altså barn som gir vekk noe til en vilt fremmed person (eller er de tre av elevene mine på skolen? Husker ikke alle enda). Det synes jeg var litt rørende…

En annen dag satt jeg ute og tegnet med to av naboungene. De synes det var moro med fargeblyanter og koste seg… Men så skulle de gå og spise kveldsmat, og før jeg visste ordet av det så var alle blyantene oppi eska, og ark, linjal og viskelær lagt pent sammen. De bare rydda av eget initiativ… Hva er oddsen for det liksom?

Plastplukking for green network

20.februar 2010



Årets store miljødag. 3000 trær skulle plantes på Fianarantsoas tørre grasåser. Branngater skulle graves, småtrærne skulle males (for å unngå tyver) og settes godt ned i jorda. Skal se at det blir en liten skog om noen år :)



Men så var det en ting vi stusset litt over, for plastikken rundt rotklumpene ble liggende igjen på bakken. Skulle de la den ligge igjen? Pussig miljøtiltak… Så Olve, Petter, Miriam og jeg gikk rad opp og rad ned og plukket plastikkposene.

Det er jo en kjent sak at vahazaer (hvitinger) er litt sprø, men hva vi skulle samle på plastikk for, det var ”dagens”. Noen begynte å hjelpe til, og vi tenkte at nå har de skjønt det, men de plukket for oss, siden vi åpenbart samlet på plastikk. Og så spurte de om hva vi hadde tenkt å bruke det til! Hm… Så vi forklarte med det lille gassiske vi kan, at det ikke er så bra for miljøet. Men hva forskjellen skulle være på at det lå og fløyt søppel i der i forhold til et annet sted, var ikke så lett å forstå.

Til slutt var all plasten plukket og lagt på den samme lastebilen som hadde fraktet trærne. Hvor søppla endte til slutt, vet jeg ikke. På en søppelfylling, et bål eller i en passende grøftekant. Og om folk skjønte poenget vårt, vet jeg heller ikke. Vi fikk lederen til å ta det opp etter fellesmiddagen for de 300 frammøtte, så kanskje…



torsdag 18. februar 2010

Lillefarmen

De siste par ukene har jeg jobbet på minigården på Tombontsoa. Det har vært knall! Har jobbet i lag med praksisgruppene (5 elever), og det var visst dét som skulle til for å komme litt inn i elevgjengen. Samt å ha underholdningskveld; det var vellykket. Kan jo nevne munter sang, munnharpespill, bildekavalkade og swing. Det slo ann! Skikkelig icebreaker...


Dagene på gården har vært fyllt opp med forskjellige oppgaver:
- grashøsting (med sigd, og kjørt til fjøset med oksekjerre)
- pløying (med spade)
- gjødsling (spade og trillebår)
- såing (for hånd)
- harving (med greip)
- reingjøring av fjøset (med sopelime)
- melking (for hånd)
- silolegging (kaster opp graset med greip, og tråkker oppå graset for å pakke det sammen)

Foruten det sosiale har det vært gøy å få være med på gassisk landbruk. Foresten, noe av det positive med gassisk landbruk er jo nettopp det at det er sosialt. Skal jordet pløyes, så er det en gjeng av folk med spader som jobber sammen. Men bortsett fra det, så er det jo mer tungvint da. Det tar laaang tid. Men så lenge drifta går rundt, er det vel greit. Og gasserne setter virkelig pris på å være sosiale, og trives med å jobbe i lag. Det er moro å få jobbe sammen med de.

Og så er det kult å se hvor flinke folk kan være når de har teknikken på plass. Selv om jeg ikke er verdensmester i å kutte gras med sigd, går det ganske fort for noen av elevene. Arbeidere står å vender jorda for hånd i timesvis - utholdenheten deres kan man ikke klage på. Og det er en fyr i fjøset som glatt ville ha slått en melkerobot når det gjelder melking. Ja, det er kult. Hvis teknologien noen gang skulle svikte oss, så kan man faktisk overleve uten.

søndag 7. februar 2010

Utseende?




Det er mange forskjeller mellom gassisk og norsk kultur… Det er stadig noe nytt å legge merke til. Men selv om jeg føler meg mest hjemme i norsk kultur, så er det virkelig ting å sette pris på her også. Som det at folk ikke bryr seg om klesstil. I noen sammenhenger må du dekke til skuldre og lår, men hva du har på kroppen, det er folk totalt likegyldige til. Rett etter jobb en dag i starten av oppholdet vårt, ble vi invitert til en nabo. Miriam og jeg var ikke helt reine kan man si, etter å ha sådd kaffe hele dagen, og blitt halvveis kokt at en stekende sol. Da vi sa at vi bare skulle skifte først, bare hevet han på øyenbryna og sa at det gjorde da ingenting om vi ikke gjorde det! Bare å komme som vi var.

Tenkte at jeg skulle finne ut om det gjaldt i Antsirabe, vel som i Ifanadiana. Etter endt arbeidsuke dro vi som vanlig til ”den norske skolen” inne i sentrum. Vi pleier å bo her i helgene. Men denne gangen gikk jeg i arbeidsklærne (sjabby joggebukse med malingflekker, spikerhull… you name it, biltema-t-sjorte og kippkjappere) jeg har jobbet i hele uka. Både på taxi-brousse og på handletur til matbutikken. Om jeg fikk noen bemerkninger (annet en fra Olve og Petter)? -Nei. Tiggerne og gateselgere var litt mindre påtrengende bare, og det gjorde meg ingenting :P

Ja, det er noe av det jeg synes er bra her! Utseende, hvor mye har det egentlig å si? I Norge, en god del faktisk. Her, jo da, men ikke på samme måten. Folk veit å kommentere at jeg er hvit, svær og høy, men det at jeg ikke bruker sminke (jeg har ikke hjerte til å bruke penger på sånt, når folk rundt meg ikke har penger til nok mat engang), eller at fargene på t-skjorte og bukse ikke akkurat machter, det er ikke så nøye. Lenge leve den innstilinga!

Snakker gassisk, ikke fransk

(31.jan 2010)

Nå er Miriam og jeg i lag med Petter og Olve på landbruksskolen Tombontsoa. Vi holder på å fikse korntørka der, og så har skolen kjøpt seg ny melkebil, til å frakte melkeposene(!) ut til byens butikker. Den har vi også jobbet litt med, blant annet isolert. Artig å jobbe på verksted igjen, Tombontsoa er ganske norskt til Madagaskar å være. Og litt mer ressurssterke enn i Ifanadiana, i hvert fall i verktøyfronten! Og det er deilig : )

Jeg var akkurat på butikken og kjøpte yoghurt. Det er så gøy hver gang jeg snakker med folk jeg ikke kjenner (sånn som selgere), for folk blir så overrasket over at jeg kan (litt) gassisk. Da lyser de opp og sier: ”Ah! Mahay miteny Gasy ianao!” (Oi! Du kan snakke gassisk!). Man kommer mye tettere innpå folk når man kan språket deres. Her er folk stort sett vant med at hvite folk er franskmenn, og følgelig snakker fransk. Og gassere flest kan jo fransk (så franskmenn trenger ofte ikke å lære seg gassisk), og regner med at det er det jeg prater også, så ”alle ”snakker på fransk til meg. Da blir det alltid et vendepunkt når jeg spør om de ikke kan snakke på gassisk i stedet, fordi jeg ikke kan fransk. Veldig gøy : ) Språkkurset i starten av oppholdet vårt her var gull verdt, men det som kanskje er enda bedre er venner som tar seg tid til å knote med språk og lære bort nye ord, og ikke minst rette på de ordene jeg bruker feil. Før har jeg tenkt det, at jeg skal være tålmodig og forståelsesfull med innvandrere i Norge som prøver seg på norsk, ved å ikke hakke på det de sier feil. Men hvis de er som meg, så er det mye bedre å få tilbakemelding på når språkbruken er heller middels god, og skryt når man faktisk sier noe som er riktig. Det er da man lærer noe!
Ordboka er en fast følgesvenn...

søndag 31. januar 2010

En rundtur på Madagaskar

Vi kjørte Madagaskar på tvers i jula, en kjempeflott tur, som jeg har lyst til å fortelle litt fra. Vi så mye forskjellig! Denne øya er noe for seg selv, på godt og ondt. Et paradis noen steder, øde ørken andre steder. Men selv midt i ørkenen kunne det dukke opp oaser, så frodige at ordet paradis får en ny betydning.

Vi gikk en tur i Isalofjella, en imponerende canyon! Men det jeg husker best fra stedet da jeg snakket med guiden vår kvelden i forveien. Det var i starten av januar, reintida skulle ha vært godt i gang allerede, risen skulle ha vært planta og spira og vært lysegrønn. Den gang ei. Så langt tilbake i tid som han visste om, hadde det ikke vært noen lignende situasjon. Det var like tørt som i en pose kanel. Regnet hadde begynt å komme så smått i desember, men det stoppet. De bøndene som rakk å begynne med risen sin, hadde gjort et forjeves arbeid (Jeg håper de har penger til å kjøpe nytt såkorn!). Jeg snakket med en fyr som trodde på klimaendringer med god grunn.

På vei fra høylandet til østkysten, slo det meg hvor mye vi mennesker forandrer på naturen. Har lest at skogen på Madagaskar er brent bort, bare 20 % igjen. Nå veit jeg hvordan dét ser ut. På vei ned mot kysten kjørte vi igjennom Ranomafana, en nasjonalpark med tropisk regnskog. En gang i tiden var det slik på hele østkysten, men ikke nå. Etter å ha sett den fruktbare skogen der, kom til graslandskap. Karrig og pistrete gras, mil etter mil, så langt øyet kunne se. Vanskelig å tenke seg regnskog der, men det har visst vært det. Det at mennesker har klart å forandre store områder så mye, det er helt vilt!

Vel, dette var kanskje et litt vel dystert blogginnlegg, men jeg har tenkt ganske mye på disse to sakene, og vil dele det med deg som leser her. Det er så viktig at vi tar vare på jorda!





Regnskogen i Ranomafana







Dette er lenger ned mot kysten, og her var det en gang regnskog... Forskjell!





Mange arter forsvinner med skogen... (Disse lever i Ranomafana)





Jorderosjon gir næring til rismarkene nedenfor, før jorda forsvinner videre ut i havet og blir borte. Bærekraftig system?




De ønsker seg regn...




Isalofjella - Et praktfullt syn!