Ei uke aleine

Tilbake til Antsirabe igjen! Litt endring i planene, som alltid. I og med at Miriam har amøber og ikke kunne reise ned til Ifanadiana forrige uke, dro jeg alene. Planen var altså at hun skulle komme til helga, men den gang ei. Amøber ass! Så etter at uka var over, reiste jeg oppover igjen. Men det har vært en spennende uke, har fått øvd en god del på språket her! Det var moro : )
Jeg var engelsklærer på barneskolen for første gang. Kjempegøy! Ungene var gira på å lære engelsk, og veldig glade for å få en engelsklærer. Det fikk meg til å tenke over hvor sykt heldig jeg har vært, og får så vidt fortsatt er, som har gått på skole i Norge. Som har de mulighetene jeg har. Sykt heldig!

Undervisningsmetodene her er litt forskjellig fra hjemme. Det er mye gjentakelse det går i. Læreren sier et ord, og elevene gjentar i kor. En gang utbrøt jeg ”tsara be!” (kjempebra!) da de uttalte ordet riktig, og jeg fikk ett rungende svar tilbake: ”TSARA BE!!!” Alt gjentas. Lurer på hvor mye de husker av det etterpå, eller om de bare gjentar lydene uten å tenke så hardt over hva de egentlig sier. Det blir spennende å se. Men for 4-åringene, som verken kan lese eller skrive, lærer gassisk og fransk, kan jeg godt skjønne om de glemmer ordene. Det er kjekt med skrivekunsten, du kan skrive ned og repetere etterpå, og da blir ting så mye lettere å lære. Nå er jeg litt gira på å bli lærer i barneskolen i framtida, og lære bort koden med bokstaver.

Men det har vært litt slitsomt å være alene som nordmann i mange mils omkrets. Man er annerledes uansett hvordan man vrir og vender på det. En gang vahaza, alltid vahaza. Da er det er veldig godt å være to sammen. Det er litt rart det der vahazaopplegget, du blir ofte sett opp til (også bokstavelig talt for min del, når jeg går i gatene er det alltid folk som utbryter ”Åh, kjempehøy!”). Alltid annerledes. Hvit hud, mer enn nok av penger, annen mentalitet, annen måte å være på.
Når man ikke har en eneste likesinnet person å henge med, holder med en uke. Så derfor tok jeg turen oppover til Antsirabe igjen. Nå bor jeg sammen med Miriam og Maren (NMS-ettåringen her). Nei, til den som fant på å reise ut i team –tusen takk! : )

Snart tilbake i Ifanadiana

Nå er juleferien slutt. Jeg har reist rundt og sett mye av landet, Madagaskar er sannlig et land med stor variasjon når det gjelder folk, kultur og natur. Ett sted var det faktisk en manndomsprøve å klare å stjele kveg; Det måtte til før du kunne gifte deg. Det er litt sprøtt.

Det er i grunnen mye sprøtt her, sett med norske øyne. Synes det er spennende jeg, det at når du opplever noe unormalt, så må du sette deg ned og tenke deg godt om selv; Er det han som gjør noe rart nå, eller har jeg en god grunn for å gjøre det annerledes, på min måte. Mange ganger tenker jeg at det er jeg som er litt rar. Det er gøy at det finnes så mange måter å se ting på, så mange måter å gjøre ting på. Det er gøy så lenge det er snakk om hverdagslige ting, om ting som ikke spiller så stor rolle. Men når det er snakk om større ting, når det kreves noe av deg, og du ikke har peiling på hva de egentlig vil, da er det til å bli frustrert av! Mon tro om de tenker like mye over det å sette seg inn i den andres måte å tenke på som det jeg (prøver) å gjøre?

Nei, det var godt med en skikkelig pause, tre uker i lag med norske venner. Å snakke norsk, tenke på norsk, bare slappe helt av. Men nå gleder jeg meg til å komme tilbake på jobb igjen. Gleder meg til å treffe gassere som ser på meg som en venn, ikke bare de som legger merke til meg som en hvilken som helst upersonlig hviting. Gleder meg til å være til litt nytte igjen. I morgen tidlig bærer det av sted til regnskogen igjen.

Tid og stress

Lenge leve NSB! Jeg leste akkurat at det er mye tull med strømbrudd og greier hjemme, togene er ikke så pålitelige og folk stresser. Jeg siterer Drammen Tidene:
(…)innstilt på grunn av problemer med toget. På deler av strekningen ble passasjerer fraktet med buss. (…) togene mellom Oslo og Bergen var mellom 30 og 50 minutter forsinket.


Etter juleferien tok Miriam og jeg turen opp til Antsirabe, for å treffe igjen vennene våre her. Tenkte å reise tilbake på søndag, evt. lørdag. Ja, og om det ikke skulle gå buss da, så gikk det jo an å reise på fredag, men i og med at vi kom på torsdag kveld, så ville vitsen med turen bli borte. Tre dager, en av dem må det da gå en buss. Og det gjorde det. Søndag morgen, kl 5. Perfekt.

Men så viste det seg, på lørdags ettermiddag, at siden det ikke var bestilt mer en fire plasser på taxi broussen (gassisk langdistansebuss), så var hele bussen innstilt. Slik er det tenkt. Ja, så var det ikke så lett likevel. Da sitter du 6-7 timer unna hjem og arbeidsplass, og skal møte opp på jobb kvart over sju på mandag. På ny jobb til og med, skal prøve meg som engelsklærer på grunnskolen (gleder meg, og er veldig spent!)Og om min kondis kunne ha holdt til å låne en sykkel og tråkke i vei, er sjanse for å sykle seg bort litt for stor… Problem.



Det skal sies at det ordnet seg likevel. Ved å ta noen timers omvei og bytte buss i byen Fianarantsoa, så går det nok. Noen timers ekstra reisevei, det er null stress. Jeg er glad for at jeg kan komme meg hjem til mandag jeg. (Bildet er fra Taxi-broussen, langdistansebussen her)

Men det som slo meg, da jeg leste at toget er 30 min forsinket var at hva er det egentlig vi stresser sånn etter i Norge? Jeg stresser alt for mye med tid, tror neppe jeg kommer inn i den gassiske tidsrytmen (Fikk en gang spørsmål om hvordan kollektivtrafikken kunne være så presis i Europa, for klokkene går da forskjellig… ”Min klokke går kanskje 20 min fortere enn din, tiden er jo ikke akkurat lik”). Men det er kanskje fordi jeg ikke veit når man kan benytte seg av gassisk tid; den gjelder nemlig ikke alltid. Nei, vi stresser for mye ass! Det er kiipt å ikke rekke toget fordi bussen er forsinket. Det er kiipt å komme for seint på jobben, fordi toget ikke gikk da det skulle. Jeg skjønner den. Men når vi faktisk veit at toget kommer til å bli forsinket, hva med å beregne litt ekstra tid om morgenen? Er det nødvendig å stresse sånn?

Her lager vi "måsci" (veit ikke hvordan det skrives, men slik uttales det i hvertfall...), en slags stikling av litchie-trær. Tilfeligvis jobbet vi med dette midt i høysesongen, ikke værst å jobbe i trær fulle av ekstremt saftige, søte frukter. Selv om folk bor ganske så primitivt langt ute på bygdene i regnskogen, så er de jammen priviligerte med disse trærne. :)

Noen glimt fra Tsaratanana. Sentrum/hovedgata/husene som ligger langs den eneste veien i disse traktene, det går for det samme. Et trivelig lite sted. Legg merke til porten til de små risplantene, det var bare å flytte på noen bambus stenger for å komme seg i gjennom gjerdet.

Ut på tur! Ukesturneer eller dagsturer. Da går vi mye, snakker med bøndene i forsøksringen vi jobber i, er litt spontane å prøver kano (det krever mye øvelse å stake en bmbuskano opp elva, vi hadde ikke sjans!)...

Utedo, med en heller liten dør... Ikke akkurat norsk målestokk, men den funka jo likevell :)